bloggoppgave 3

1. Det hadde vært en slosskamp i skolegården og du-personen var beskyldt for å ha slått ned kampens offer. Dette var ikke uten grunn, for det var ikke første gangen "du" hadde vært på rektors kontor. Det var medelever som hadde fortalt rektor at "du" hadde gjort det, at "du" hadde sparket og slått. Han nektet gang på gang, men rektor kom ikke til å bli fornøyd før han hadde tilstått og insett at det han gjorde var galt. klokka ringte, men "du" slapp fortsatt ikke ut fra kontoret. Rektoren sa at om "du" ikke tilstod, så måtte han tilkalle lendsmann, ja kanskje barneværnet til og med! Når klokken ringer for tredje gang gidder ikke "du" å nekte lengere, så han sier det var han som gjorde det, noe som vi andre vet er en løyn. Rektor er fornøyd med seg selv for endelig fått "du" til å tilstå.

5. Fortelleren i novellen "Gutten" er en av kollegaene til gutten. Ved å bruke en slik jeg-forteller oppnår forfatteren å få vist synsvinkelen til en som daglig møter gutten og er vellkjent med oppførselen hans, på denne måten får vi vite hvilke meninger menneskene rundt han gjør seg om gutten. Jeg-fortelleren har ikke noe særlig med gutten å gjøre, men han/hun observere de daglige handlingene til gutten og slik får leseren et nært inblikk i guttens liv.

del 3

oppg 3) Vi hadde akuratt sjekket bussruta og funnet ut at bussen vår gikk om bare 5 minutter. Med raske steg fløy vi ut av nova kino for så å skynte oss til bussholdeplassen. De svarte hunter-støvlene hennes lagde veldige shwoope-lyder hver gang de traff bakken. Vi var 5 jenter som hadde sett inception sammen, men vi skulle forskjellig vei. Hun snudde seg for å vinke adjø til de andre jentene, og det halv-korte lysebrune håret flagret idet hun snudde seg tilbake for å skynte seg videre. Men lite visste hun om at hun sto ansikt mot ansikt med en glassvegg som skjermet for uteborden til egon. Det er vell ikke vanskelig å forestille seg hva hun hadde i vente? Ja nettopp, et kraftig møte med glassveggen. Hun klarer heldigvis å holde seg på føttene for denne gang, men jeg ser en blanding av sjokk og forundning lyse av de krystallblå øynene hennes. Det tar ikke lang tid før hun på ny legger på vei igjen, denne gangen må vi krysse gaten. Vinglete etter krasjet, mister hun balansen og stuper mot asfalten. Heldigvis greier hun å snu seg og ender opp med å rulle flere runder bortover overgangsfeltet. Godtteriet hun for et øyeblikk siden hadde i hendene spruter nå i alle kanter rundt henne. Jeg måtte dra henne opp fra bakken, hun lo så hardt at hun såvidt greide å røre seg. Den mørkegrønne jakka hadde fått et par møkkete flekker, men større skade skjedde ikke.

Deltrening i novelleskriving

OPPG. B
b)
Går bort til stereoen med raske, ivrige steg, småspringer nærmest over parketten. Plasserer fingertuppene på volumknappen og vrir den 360 grader rundt. Den mørke bassen, den råe gitarspillingen! Alt klinger så fint i ørene. Nå er det like før vokalisten stepper inn med den groovey stemmen sin. "Doesn't matter if you're black or white"  synger Michael Jackson. Jeg synger med av full hals, kjenner stemmebåndene vibrere nede i halsen! Sangen stopper. Jeg nøler ikke med å få ut cden men michael Jackson's 30 mest kjente sanger  før jeg starter jakten etter en ny, denne gangen en med roligere sanger. Jeg drar fingrene bortover den øverste hyllen med cder. Jeg stopper fingeren når den kommer til en cd med Katie Mellua.

deltrenening i novelleskriving

OPPG A, øyeblikk 1:
Lukker øynene. Føles så ufoskammelig deilig. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å duppe av "JAA! det var tider det, Olga!" To eldre damer kommer inn i bussen med gåstokkene sine på slep. De setter seg på setene bak meg. Babbling, babbling, babbling. Det er alt jeg hører. Prøver å holde bråket ute, tone ut all lyd. Gir opp med et sukk. Dette blir en lang busstur.