1. Det hadde vært en slosskamp i skolegården og du-personen var beskyldt for å ha slått ned kampens offer. Dette var ikke uten grunn, for det var ikke første gangen "du" hadde vært på rektors kontor. Det var medelever som hadde fortalt rektor at "du" hadde gjort det, at "du" hadde sparket og slått. Han nektet gang på gang, men rektor kom ikke til å bli fornøyd før han hadde tilstått og insett at det han gjorde var galt. klokka ringte, men "du" slapp fortsatt ikke ut fra kontoret. Rektoren sa at om "du" ikke tilstod, så måtte han tilkalle lendsmann, ja kanskje barneværnet til og med! Når klokken ringer for tredje gang gidder ikke "du" å nekte lengere, så han sier det var han som gjorde det, noe som vi andre vet er en løyn. Rektor er fornøyd med seg selv for endelig fått "du" til å tilstå.
5. Fortelleren i novellen "Gutten" er en av kollegaene til gutten. Ved å bruke en slik jeg-forteller oppnår forfatteren å få vist synsvinkelen til en som daglig møter gutten og er vellkjent med oppførselen hans, på denne måten får vi vite hvilke meninger menneskene rundt han gjør seg om gutten. Jeg-fortelleren har ikke noe særlig med gutten å gjøre, men han/hun observere de daglige handlingene til gutten og slik får leseren et nært inblikk i guttens liv.
Fint, Hanna! Du svarer godt på disse to oppgavene. Særlig synes jeg du skriver utfyllende og fint om jeg-fortelleren i "Gutten". (Hva med de to siste oppgavene?)
SvarSlett